|
Taube på grammofon Man kan av og til få følelsen av at stort sett alle svenske visesangere har gitt ut en plate med Taube-tolkninger. Og de holder på fortsatt. Som om det ikke skulle være nok, så har jammen nordmennene begynt også. Først ute var vel Det Norske Teatret med sine Kiran-oversettelser, og senere har både Lars Klevstrand og Jan Engervik gjort respektable produksjoner. Og som siste skudd på stammen—Arne Kvalnes med ”Halvt på allvar, halvt på lek”. Det vil være fullstendig meningsløst å forsøke seg på noen vurdering av alle disse ulike tolkningene på denne nettsiden, det får gjøres av noen som ikke selv har en CD til salgs. Men det kan være interessant å ta en liten kikk på Everts egne innspillinger. De fleste ble stort sett utgitt på grammofon (og da mener jeg 78-plater), men i ettertid er så godt som alle digitalisert og utgitt på CD. Det er et mylder av ulike samle-CD’er, utgitt på ulike plateselskap. Utvalget av innspillinger på de ulike CD’ene er sprikende og ofte tilsynelatende tilfeldig—noen av utvalgskriteriene vil jeg tro har med rettighetsproblematikk å gjøre. Det er derfor greit å vite litt om de ulike innspillingene før man går til innkjøp av Taube-CD’er. Det er stort sett årstallet som er nøkkelen her. CD’er uten oppgitt årstall for de ulike sporene skal man holde seg unna—da er det som en regel en billigproduksjon. Men la oss kikke litt på de ulike periodene: De akustiske innspillingene (1921-1924)De første innspillingene Taube gjorde var uten elektrisk mikrofon—denne ble ikke tatt i bruk i Sverige før senere på 20-tallet. Akkompagnementet bestod i de aller fleste tilfellene av at Taube akkompagnerte seg selv på lutt. Kompet høres med nåtidens ører relativt amatøraktig ut, han ”klemmer i vei” på stort sett samme måte uansett hvilken vise han synger. Ved et par tilfeller får han støtte av en pianist, uten at det har noen dramatisk effekt på den musikalske kvaliteten. Taube synger stort sett OK på disse innspillingene, selv om tolkningene lider litt av at det virker som at han må synge på ”full guffe” hele tiden for at opptaket skal bli bra nok. Og selv med moderne remastering og filtrering av platesus, så er den tekniske kvaliteten såpass dårlig på disse opptakene at det nok mest er ”hard-code” Taube-fans som vil ha glede av dem. Alt er imidlertid ikke hel-svart. Den aller første innspillingen, ”Karl-Alfred” (dvs. Karl-Alfred och Ellinor”) er en saklig og god tolkning, etter min oppfatning. Og det er jo noe spesielt med den aller første innspillingen, da... London-innspillingene (1928)I 1928 gjør Taube et knippe innspillinger for Columbia Records i London. Her synger han for første gang med elektrisk mikrofon, noe som gjør underverker for den tekniske kvaliteten. Generelt kan man si at lydkvaliteten nå nærmer seg det nivået som den forblir på helt til perioden med voksplate-innspillinger er over.Også her akkompagnerer Taube seg selv med lutt. Han har blitt sikrere i bruken av instrumentet, varierer kompet mer fra sang til sang, og han bruker stemmen også mer aktivt enn på de første innspillingene. Som helhet kan man nok heller ikke si at disse innspillingene holder noen høy kunsterisk kvalitet. ”Här går stigen” og ”Karl-Alfred, Fritiof Andersson och jag” holder etter min mening et bra nivå, mens ”Rose-Marie” (eg. ”Sommarnatt”) er nærmest en maltraktering av denne flotte valsen. Årsaken er at Taube tvinges til å synge sangen i en toneart som går alt for høyt, sannsynligvis fordi han har problemer med å finne en dur som han er i stand til å kompe seg selv i.Hälsingborg-innspillingene (1928)Senere samme år gjør Taube et nytt knippe med grammofonopptak—nå har teknikken kommet så langt at man kan gjøre elektriske opptak i Sverige. Med i platestudio er Redvitt Band, så nå gjøres det for første gang en serie Taube-opptak med orkester.Taube synger bra, og orkesteret gjør også jobben sin respektabelt, men man legger merke til at en del av sangene går i et halsbrekkende tempo—mer enn hva som burde være nødvendig for å holde seg innenfor begrensningene til 78-formatet. Min personlige favoritt blant disse innspillingene er ”Serenaden i Prästgatan”. Riktignok har Taube av en eller annen grunn valgt å bytte ut flere tekstpartier med plystring og tralling, men som helhet er det likevel en festlig versjon!Svenske Columbia-innspillinger med orkester (1932)I januar 1932 spiller Taube inn to innspillinger til orkester. Det dreier seg om de forholdsvis ukjente ”Än en gång däran” og ”Framnäs vals”. Taube synger godt og humørfylt, og orkester-akkompagnementet er funksjonelt, men litt stivt.Svenske Columbia-innspillinger med lutt (1932)I 1932 går Taube nok en gang i studio med egen lutt som hovedinstrument. Innspillingene skiller seg ikke dramatisk fra London-innspillingene i 1928, men vi hører at Taube har løftet seg nok et hakk både som vokalist og akkompagnatør. Til gjengjeld er også visene blitt mer musikalsk kompliserte, så man gripes i å tenke på at plateselskapet med fordel kunne ha spandert et orkester. Det merkes aller best i ”Stockholmsmelodi”, der Taube tvinges til å gjøre store endringer i melodien for å kunne være i stand til å spille den. Det er også påtakelig på flere av innspillingene at Taube absolutt skal ha med en tralle/plystre-intro før han starter å synge. Min personlige favoritt blant disse innspillingene: ”När jag var en ung caballeiro”. Her synger, tolker og spiller Taube aldeles utmerket! Svenske Columbia-innspillinger (1936)Taube gjør en rekke innspillinger i løpet av 1936. Det musikalske arrangementet varierer, fra kun eget lutt-komp til fullt orkester. Felles for alle innspillingene er at Taube synger og tolker bra. Også lutt-akkompagnementet sitter godt, og orkester-arrangementene er mer avanserte enn tidligere. Høydepunktet er etter min mening ”Fritiof och Carmencita”. Denne innspillingen er virkelig en klassiker. Milano-innspillingene (1937)Skal man plukke ut en studioproduksjon som de fleste Taube-entusiaster vil sette på topp, så ligger nok innspillingene Taube gjorde i Milano i 1937 veldig godt an. Alt stemmer veldig godt her. Orkesterarrangementene er spenstige og fantasifulle, og Taube synger nesten alltid godt og inspirert. Den tekniske kvaliteten synes også å ligge hakket over det vi har hørt tidligere. Taube gjør her nyinnspillinger av flere av de gamle visene, bl.a. får ”Fritiof Andersson” og ”Flickan i Havanna” en helt ny musikalsk innpakning. Å velge ut en personlig favoritt her er mer enn vanskelig. Men det spørs likevel om ikke ”Fritiof i Arkadien” er en sterk kandidat. Eller ”Tango i Nizza”. Eller en av de andre. Sonora-innspillingene (1938-45)I 1938 bytter Taube plateselskap til det svenske Sonora (”låter som bedåra kommer först på Sonora”). Det ligger muligens økonomiske motiver bak, Taube var ikke fornøyd med avtalen han hadde med Columbia. Uansett er det et kunstnerisk tilbakeskritt. Arrangementene fremstår som simplere, orkesteret har mindre besetning, Taube selv er mer ujevn sangmessig, og den tekniske kvaliteten på opptakene er også dårligere. Man skal kanskje likevel være forsiktig med å laste plateselskapet for dette, det er godt mulig at det er problematisk å finne gode nok eksemplarer til digitalisering av disse innspillingene. Så vidt jeg forstår var det under krigen problematisk å oppdrive tilstrekkelige mengder av det råmaterialet som trengtes for å gjøre platene robuste. Det beste opptaket er kanskje den første innspillingen av ”Sjösala vals” i 1942, der Taube akkompagnerer seg selv på en utmerket måte. Denne innspillingen blir senere inndratt til fordel for ett nytt opptak, med et lite orkester som akkompagnerer Taube, men det er vanskelig å se at totalresultatet blir bedre. Cupol-innspillingene (1949)Nytt plateselskap igjen—og nytt orkester. Nå blir det mer sving på sakene igjen, med mer sofistikerte arrangementer og større besetning. Taubes innsats er noe varierende, men stort sett er det et klart løft sammenlignet med Sonora-innspillingene. Aller best er kanskje ”Ellinor dansar”, som han gjør sammen med datteren Ellinor (som også synger brukbart).Innspillinger på femtitallet (1951-58)Taube går i studio flere ganger på femtitallet, med flere ulike orkestere og produsenter. I den første delen av perioden gjør han stort sett vellykkede innspillinger, med gode arrangementer og godkjente sangprestasjoner. Og det er nå han gjør sin kanskje beste innspilling noensinne: ”Min älskling”. Den ble også innspilt i 1943, men i 1951 gjør han to nye varianter. Den ene versjonen er utelukkende sang, men i den andre varierer han mellom sang og resitasjon—på en aldeles utmerket måte. Orkesterakkompagnementet er også meget smakfullt.Fra og med 1953 og utover, så merker man man imidlertid at noe er i ferd med å skje med Taube. Klangen i stemmen blir dårligere, og det låter fra tid til annen litt urent. Dette blir gradvis verre utover i perioden. Noe av årsaken er svekket hørsel, som gjør det vanskeligere for ham å treffe tonene skikkelig.Innspillinger på sekstitallet (1960-66)Sekstitallsinnspillingene preges naturlig nok av langt bedre lydkvalitet enn tidligere—78-formatet er for lengst vraket til fordel for LP’en, og orkesterarrangementene er også til dels ganske sofistikerte. Stemmeprakten er imidertid borte. Arrangementene kan det forøvrig også være delte meninger om. På flere av innspillingene er det innslag av korsang, og for dagens lyttere kan disse innslagene fort oppfattes som snarere komiske enn musikalsk interessante. Men det diskrete mannskoret vi nå og da hører i bakgrunnen på ”Möte i Monsunen” er absolutt effektfullt. Den nevnte innspillingen er forøvrig ett av høydepunktene i perioden, etter min oppfatning. Taube tolker med god innlevelse, og totalinntrykket svekkes ikke nevneverdig av Taubes sprukne og slitne stemme. ”Möte i Monsunen” ble også spilt inn i 1936, men da var det ikke plass til mer enn 11 vers, grunnet lengdebegrensningen på 78-platen. 1960-innspillingen har med alle 17!
På sekstitallet finner man også en del innspillinger der Taube bare resiterer teksten til musikk. Dette er en fremføringsform som Taube behersket meget godt, og som han i større og større grad benyttet seg av etter hvert som stemmen og hørselen ble dårligere.
Andre innspillinger med Taube
I 1956 gjør Taube en serie opptak der han fremfører et utvalg av visene sine til gitarakkompagnement av Olle Adolphson og Roland Bengtsson. Han bidrar også med lutt på noen av sangene. Musikalsk er det ikke spesielt spennende, men det som gjør disse opptakene interessante er at de inneholder også introduksjoner, der Taube forteller litt om bakgrunnen for de ulike visene. Disse opptakene er så vidt jeg vet kun å få tak i samlet (CD’en/dobbelt-LP’en ”O, eviga ungdom, mitt hjärta...”), i tillegg til at de selvfølgelig er med i CD-boksen med samlede Taube-innspillinger.Det ble også gjort en god del radio-opptak med Taube. De fleste som er utgitt kommersielt er fra perioden 1956-1960. Orkesterakkompagnemene er stort sett funksjonelle, mens Taubes innsats er ujevn. Innlevelsen er det sjelden noe å si på, men stemmekvaliteten er laber. Også her får man gjerne lange introduksjoner ”på kjøpet”, og disse kan til tider være svært så underholdende.Til sist vil jeg nevne live-innspillinger fra scenen på Gröna Lund. Taube gjorde en rekke opptredener her på 60– og 70-tallet, og en del av disse er utgitt i plateform. Den musikalske kvaliteten er som regel tvilsom, men opptakene har helt klart interesse som dokumentasjon av hvordan en nasjonalskald fremførte og presenterte sine sanger på en scene i siste del av sin karriere. |
