PERSONGALLERI

 

Generelt

Det vrimler av personer i Evert Taubes viser. De fleste dukker bare i opp i en eller to viser for dermed å forsvinne for godt, mens noen dukker opp igjen og igjen. Jeg skal her kort presentere de to mest sentrale Taube-figurene. Men først noen betraktninger om personenes generelle rolle i visene:

 

Taube er først og fremst en miljøskildrer. Men for å skape den riktige stemningen, så bruker han i de fleste tilfeller en historie for å skape fremdrift. Og for å kunne fortelle en historie, så trengs det personer. Denne tenkemåten gjør at personene dermed har tredje-prioritet. Altså: Først miljøet, deretter historien, og til slutt personene. Ingen regel uten unntak, riktignok  - det finnes også eksempler på Taube-viser som er rene personportretter. Men de er i soleklart mindretall.

 

Denne prioriteringen er et klart særtrekk ved Taubes diktning. Vi er vant til å lese bøker og fortellinger som bruker historien og miljøskildringen som et virkemiddel for å male personportretter eller å drøfte menneskelige/psykologiske problemstillinger. Men hos Taube er det altså som regel tvert i mot. La meg bare kort tilføye at i de tidligste sjømannsvisene til Taube, så er ofte miljø-dimensjonen fraværende. Her er det som regel den lystige historien som er hovedpoenget, og figurene trer inn på (og forsvinner fra) scenen ved behov.

 

Fritiof Andersson

Fritiof Andersson-figuren er uten tvil den klareste illustrasjonen på den prioriteringen jeg antyder i forrige avsnitt. Han fremkommer i en lang rekke viser, flere enn noen annen Taube-figur, men vi får likevel ikke vite mye særlig mye om hans personlighet, og den informasjonen vi tross alt får virker ganske sprikende. En av grunnene er nok også at Fritiof Andersson først og fremst er et "samle-begrep", han fremstår som jeg-person i de aller fleste eventyr-visene som foregår under fjerne himmelstrøk, men han brukes også som mannlig hovedperson i samtale-danse-flørte-viser som f.eks. "Havsörnsvalsen" og "Rosa på bal". Inspirasjonen til Andersson-visene er sannsynligvis svært mangfoldig. Både egne og andres opplevelser - pluss en god porsjon dikterisk frihet - er med på å danne basis for de ulike fortellingene.

 

Fordelen med å tegne Fritiof Andersson såpass generelt, er at han blir utrolig anvendelig. For eksempel kan Evert Taube i 1936 relansere "Skepparens avsked" ("Jag skall resa, jag är klar...") fra 1923 som "Fritiofs avsked". Og i filmen "Sjösalavår" fra 1949 har Fritiof Andersson også overtatt hovedrollen i skillingsviseparodien "Hjalmar och Elvira" (1921).

 

Fritiof Andersson dukker opp første gang i visen "Fritiof Andersson", i debut-viseboken "Sju sjömansvisor och Byssan Lull". Her er han en ung og glad sjømann som går i land i Bueneos Aires og blir betatt av en kreolsk skjønhet som står i døren til et tvilsomt bevertningssted. Hun har dessverre ikke helt ærlige motiver for sin flørt, og Fritiof blir innestengt i en mørk kjeller, robbet for kontanter. Da han slipper ut, så er det første han ser to skumle, mørkhudede menn, bevæpnet med kniv. Men Fritiof gyver løs på dem med bare nevene, og det ender med at en av mennene blir drept i basketaket og  Fritiof havner i fengsel. Handlingen er dermed svært lik en annen vise som utkom samtidig: "Karl-Alfred och Ellinor", og det er vanskelig å se at det er noe annet enn tilfeldigheter som avgjør hvilket navn som brukes i den ene og den andre visen.

 

Ti år skal det gå før Fritiof Andersson dukker opp igjen. Da får han til gjengjeld en hel visebok ("Fritiof Anderssons visbok"). Alle visene i denne boken har en introduksjon som knytter Fritiof Andersson til den aktuelle visen, men det er bare i noen få av visene at han nevnes ved navn. I "Briggen Blue Bird av Hull" og "Stockholmsmelodi" er Fritiof Andersson i praksis helt irrelevant, mens "Fritiof Anderssons Polka" kanskje er det nærmeste vi noen gang kommer inn på Fritiof Andersson som person.

 

I den neste store viseboken, "Ultra Marin" (1936), dukker også Fritiof Andersson opp i flere av visene, men i de to neste bøkene, "Himlajord (1938) og "Sjösalaboken" fases han gradvis ut. Imidlertid har en han bitteliten gjesteopptreden i "Balladen om Aldebaran från Bergen" (1953), og også "Mary Strand" fra samme år er i bunn og grunn en typisk Fritiof Andersson-vise, selv om han her ikke nevnes ved navn.

 

Rönnerdahl

Rönnerdahl (fornavnet hans får vi aldri vite) tar over stafettpinnen fra Fritiof Andersson i "Sjösalaboken" (1942). I "Sjösala vals", som må sies å være en slags signaturvise for Rönnerdahl, så får vi umiddelbart en beskrivelse av både personen og universet han befinner seg i. Og den beskrivelsen passer her 100% på Taube selv. Scenen er Taubes sommersted, Sjösala, han er omgitt av kone og barn, han virker å være på Taubes alder, han spiller lutt og har skral økonomi. Blar vi videre i Sjösalaboken, så ser vi at Rönnerdahl også har ridd på Pampas. Og i den neste viseboken, "Ballader i Bohuslän", så har jammen Rönnerdahl flyttet etter Taube til Ängön også. Rönnerdahl blir dermed en langt mer konsistent person enn Fritiof Andersson - det er rett og slett den modne Evert Taube vi her møter. Riktignok dukker de tilsynelatende opp i samme vise en enkelt gang (?): "Rönnerdahl målar" (eller "Rönnerdahls polka", som den også kalles) - men det er altså et unntak. Denne visen er også et unntak mhp. geografisk plassering: Vi befinner oss i Italia - normalt reiser ikke Rönnerdahl utenfor landets grenser.

 

Siste gang vi møter Rönnerdahl er i "Dansen på Sunnanö". Her er han på defensiven fra første stund - han blir småforelsket i sin unge dansepartner, men hun tar ham ikke på alvor. Og i det fjerne hører vi gjøken galer i sør. Og skal vi dra linjene fra en annen Taube-vise ("södergöken er dödergök" - Vals i Gökottan), så er dette et poetisk farvel med denne etter hvert ganske tilårskomne rollefiguren.

 

Andre figurer

Rosemarie er rett og slett Astri Bergman Taube. Hun dukker opp i flere viser, og det går som regel klart frem at det er et fast forhold mellom henne og jeg personen.

 

Bohuslän-skikkelsene er det forsåvidt dårlig gjort å karakterisere som "figurer", da dette dreier seg om reelle personer som opptrer i visene under sitt virkelige navn (Karin, Hulda, Maj, Anders m.fl.). Den eneste som opptrer under psevdonym er "handelsman Flink", som i virkeligheten het Gustav Johansson.

 

Mer informasjon om viktige personer og deres rolle i Evert Taubes liv kan du finne her.

STARTSIDEN
OM PLATEPROSJEKTET
VISENE
EVERT TAUBE
ARNE KVALNES
KILDER TIL KUNNSKAP