Evert Taube—kunstnerisk utvikling

Det er ikke gitt mange aktører i Taubes ”bransje” å få en så lang karriere. Hvis vi konsentrerer oss om den delen av karrieren som har med visesang å gjøre, så kan vi sannsynligvis starte i 1917, da han fikk publisert sin første vise, ”Resan till Spanien” (”...du sjömatros allt uti blå kläder...”). Normalt regner man Änglamark (1971) som den siste visen, men den siste kjente komposisjonen er ”Minnet och tystnaden (1973), som er en tonesetting av et dikt han skrev tidlig i sin karriere.Den siste offentlige opptredenen var så sent som i 1975, så vi snakker totalt om nesten 60 år som aktiv visekunstner. At Taube endret og utviklet seg betydelig i løpet av en så lang tidsperiode er ikke mer enn naturlig. Å berøre alle aspektene ved denne utviklingen vil bli en svært omfattende sak, og mye er allerede skrevet om det. Men en summarisk gjennomgang for å vise de viktigste utviklingstrinnene kan være et poeng. Les og bli klok. NB! Årstallene under er cirka-tall—det er hele tiden overlappinger i Taubes produksjon.

 

De første sjømannsvisene (1917—1922)

De første visene som Taube gir ut er for en stor del omarbeidelser av allerede kjente viser, spesielt melodiene. Hvis vi ser på den første viseboken, ”Sju sjömansvisor och Byssan Lull”, så finnes det kjente melodikilder til i hvert fall seks av de åtte visene.   Tre av visene (”Albertina”, ”Piken i Hamburg” og ”Byssan Lull” har også i større eller mindre grad ”lånt” tekst.  Dette har også Taube i stor grad oppgitt i introduksjonen til visene.

Felles for de fleste visene fra denne perioden er de følger en folkelig sjømannsvisetradisjon, der  den svenske sjømannen er munter og glad, og fra tid til annen går han i land i en fremmed havn. Da møter han gjerne en kvinne, og det oppstår en romanse. Kvinnen kan imidertid ha vikarierende motiver for sin flørt, og hun står ikke sjelden i ledtog med skumle kumpaner  som er ute etter sjømannens penger. Da må den glade, svenske sjømannen ofte bruke en anelse vold for å komme ut av knipen. Et typisk eksempel på dette er ”Karl-Alfred och Ellinor”, som var Taubes første innspilling på grammofon.

Allerede i denne første perioden ser vi den sprudlende fortellergleden til Taube, men han ennå ikke tatt de fortellergrepene som han senere skal bruke til presise miljøskildringer. I disse første visene er det den muntre historien som er viktig, og vi får sjelden noen inngående beskrivelse av miljø og/eller personer.

 

Bellman-perioden (1923—1927)

I 1923 gir Evert Taube ut boken ”På kryss med Ellinor”, som er et resultat av en båtreise han gjør sammen med broren Gösta Taube og kunstervennen Kurt Jungstedt. De legger ut fra Stockholm og følger den sørsvenske kysten helt til Kosterøyene. Boken beskriver reisen både i prosa og vers.  Vi ser nå at Taube for første gang begynner å dra naturskildringer inn i visene, og vi får også et lite innblikk i det sosiale livet de har opplevd på reisen. Det episke er derimot langt mer avdempet enn tidligere. Stilen er en anelse Bellman-inspirert, noe som også kommer til uttrykk i melodiene. For eksempel har melodien til ”Morgonsång på Baggensfjärden” partier som man kan minne om Bellmans ”Ulla, min Ulla”.

Evert Taube hadde alltid vært en stor beundrer av C. M. Bellman, og det ble også sunget Bellman i barndomshjemmet. Og når han i 1924 utgir viseboken ”Den Gyldene Freden”, så er det helt i Bellmans ånd. Visene er nummerert, akkurat som i ”Fredmans Epistlar”, og Taube skaper her et persongalleri rundt stamstedet ”Den Gyldene Freden” i Gamla Stan, akkurat som Bellman gjorde. Helt konsekvent er Taube imidlertid ikke. Boken inneholder tonesettinger av noen dikt fra ”På kryss med Ellinor”, og det er også kjærlighetsviser her, både fra inn– og utland.

Visene er  både tekstlig og melodisk mer komplekse enn hva vi har sett tidligere, men en del av dem kan nok sies å være litt for private til at de har den store publikumsappellen. Men viseboken har helt klart vært en nyttig stiløvelse for Taube.

Den Bellmanske innflytelsen holder seg i de to påfølgende visebøkene ”Bröllopsballader och rosenrim” (1925) og ”Kärleksvisor och sjöballader” (1927), men vi merker nå at universet gradvis åpner seg, og at visene blir mer mangfoldige. Og viser som ”Älskliga blommor små” og ”Sommarnatt” viser at Taube nå er i ferd med å bli ”voksen”—disse to visene er utmerkede representanter for henholdsvis naturlyrikken og sommervalsene.

 

Jorden rundt med Evert Taube (1928—1938)

De tre påfølgende visebøkene ”Fritiof Anderssons Visbok”, ”Ultra Marin” og ”Himlajord” står i en særklasse i Taubes viseproduksjon. Her tar han med publikum rundt omkring på hele jorden på samme måte som i de første visene, men de gamle sjømannsklisjeene er forsvunnet til fordel for presise skildringer av miljøer og personer. Melodiene er også på et helt annet nivå enn tidligere. Sammen med de episke balladene får vi også vakre naturskildringer og sommervalser, alt genuint Taubesk. Taube beveger seg helt fritt og naturlig mellom Roslagen, Argentina og Middelhavslandene, og Fritiof Andersson dukker opp overalt, uten at vi reagerer på det. Svært mange av de meste kjente visene til Evert Taube er hentet fra denne perioden, bl.a. kjempesuksessene ”Calle Schewens vals” og ”Fritiof och Carmencita”. Spesielt i ”Ultramarin” finner vi viser som trolig representerer det aller ypperste, ikke bare i Taubes produksjon, men i nordisk sjømannspoesi overhodet.

For å vise hvordan Taube har utviklet miljøskildringene, også i de episke sjømannsvisene, kan vi sammenligne ”Karl-Alfred och Ellinor” (1919) med ”Balladen om Ernst Georg Johansson från Uddevalla” (1936). I den første skildres Karl-Afreds møte med Port Adelaide i Australia rett og slett slik:

 

Port Adelaide, det är en trevlig stad,

där är en sjöman alltid nöjd och glad”.

 

Og det er det. I den den andre visen legger Taube følgende ord i munnen på Fritiof Andersson, etter at han har gått i land i Buenos Aires:

 

Jag kan ej glömma staden som ligger där i dyn,

den luktar majs och hudar och fruntimmers parfym

som Pampasvinden blandar med doft av feberträn.

Men kajerna är lagda med sten från Bohuslän.

 

Joda, poeten har begynt å våkne...

 

Sjösala og Bohuslän (1940-1946)

Siden krigen gjør det umulig å reise utenlands for å hente inspirasjon, må Evert Taube bygge opp et nytt poetisk univers hjemme i Sverige. I 1942 gir han ut ”Sjösalaboken”. Som navnet indikerer, tar denne boken utgangspunkt i sommerstedet Sjösala utenfor Stockholm, og vi møter for første gang Rönnerdahl. Taube tilbringer også en del tid på Ängön i Bohuslän, etter legens anvisning. ”Ballader i Bohuslän” (1943) inneholder hovedsakelig viser herfra.  Også visebøkene ”Svärmerier” (1946) og ”Ballader i det blå” inneholder for en stor del viser fra den vestkysten.

Felles for både Sjösala– og Bohuslän-visene er at de er mer intime enn de ”monumentale” 30-tallsvisene. De er i langt mindre grad episke, men person– og naturskildringer har en sentral plass. Spesielt utmerker Bohuslän-visene seg ved å navngi reelle personer, noe som har skapt en liten person-kult rundt disse visene.

Poetisk lider en del av visene av at Taube rett og slett ikke har så mye å skrive om, temaene er mer hverdagslige, og visene blir mer stillestående enn vi tidligere er vant til. Men han kompenserer for dette ved å bli en enda skarpere iakttager av miljø og natur enn tidligere. Og viser som ”Sjösalavår”, ”Morgon efter regn”,  ”Inbjudan till Bohuslän” og ”En håttespelman” er utmerkede eksempler på hva Taube kunne få til også i denne perioden, når inspirasjonen var der.

 

Etterkrigsvisene (1948—1955)

Når krigen har kommet på avstand, så begynner det igjen å komme viser med motiv fra Latin-Amerika og Middehavslandene. Formen er nå noe mer impresjonistisk enn tidligere, og Taube skaper både personportretter og stemninger uten nødvendigvis å ha noen historie som verktøy for skildringen. Men han tar også til en viss grad opp igjen sjømannspoesien, og både ”Mary Strand” og ”Balladen om Aldebaran från Bergen” er typiske Taube-sjømannsviser. Men mer typiske for perioden er viser som Pepita dansar” og ”Pierina”. De udødelige romansene ”Nocturne” og ”Så skimrande var aldrig havet” er også viser fra denne perioden—mangfoldet er med andre ord stort. Også rytmisk leker Taube med andre former enn tidligere, og den beste oppsummeringen av perioden er nok at den viser at Taube i imponerende stor grad har klart å fornye seg, uten at han har glemt sine gamle kunster.

 

Den siste perioden (1957—1971)

På slutten av femti-tallet dykker Evert Taube ned i den sydeuropeiske middelalderpoesien. Dette gir seg i utslag i historiske dikt og ballader. Delvis snakker vi om oversettelser/gjendiktninger av middelalderpoesi, men han skriver også egne viser med middelaldermotiv. Mye av dette er ukjent materiale for de fleste, men mest kjent av de ukjente er muligens ”Vinterballad” som handler om den franske middelalderpoeten Francois Villon.

Generelt kan man si at visene fra denne perioden er både mer eksperimentelle og noe tyngre å ta til seg enn før—det er heller ikke så mange av dem som er blitt folkeie på samme måte som de tidligere visene. Så er også tempoet i viseproduksjonen langt lavere enn tidligere. Hans siste vise, ”Änglamark”, er unik i den forstand at den gjenspeiler den nye miljøbevisstheten i samfunnet. Men melodisk tilfører den ikke noe nytt. Derimot kan man nok si at ”Så länge skutan kan gå” er en fulltreffer både tekstlig og melodisk. ”Fragancia” har også oppnådd en viss popularitet.

 

Oppsummering

Evert Taube utviklet seg som visedikter i hele sin aktive karriere. De største visene hans ble stort sett skrevet i årene før og etter andre verdenskrig, men det finnes perler i alle periodene. Evnen til å fornye seg var en viktig årsak til at Taube kunne beholde populariteten sin over så mange år. Og den smittende livsgleden finner man hele tiden, fra de aller første, glade sjømannsvisene, til  ”...men inte hindrer det alls att du er glad och ger hals, så kläm nu i med en verkligt sju sjungande vals!”

Det siste sitatet oppsummer vel også Taubes viseproduksjon bedre enn noen annen kan formulere.

 

 

STARTSIDEN
OM PLATEPROSJEKTET
VISENE
EVERT TAUBE
ARNE KVALNES
KILDER TIL KUNNSKAP