|
Nerdestoff Noen opplysninger er av en slik karakter at de kun har interesse for spesielt interesserte. Her jeg samlet et knippe slike. Den svenske luttenInstrumentet du ser til høyre på denne siden er en svensk lutt av merket Levin, fra 1956. Vakker, ikke sant? Lutten var hele tiden Taubes hovedinstrument, selv om han også behersket gitar. Naturlig nok, siden lutten i praksis spilles på som en gitar. Den er stemt på samme måte, men i tillegg har den seks løse basstrenger som er stemt i en nedadgående durskala: D, C, H, A, G, F—hvis vi starter nærmest gripebrettet og avslutter øverst. Klangen er heller ikke ulik gitaren, men den har en litt mer ”sprø” klang. I tillegg kan basstrengene gi en ekstra effekt. De løse strengene gjør at om man ønsker å bruke basstrengene i tonearter som krever utstrakt bruk av # og b, så må lutten stemmes om. Dette gjør den også uegnet for bruk av capo. Den svenske lutten hadde sin storhetstid på første halvdel av nittenhundretallet, da flere profilerte visesanger og kabaretartister sverget til dette instrumentet. I ”de tusen hjem” var det derimot gitaren som rådet, og etter hvert ble lutten også utkonkurrert på scenen. Men i de senere årene har interessene igjen tatt seg noe opp, og det finnes flere luttbyggere i Sverige (og også Norge!) i dag. Mer informasjon om lutten finner du på nettsiden til Sällskapet Svenska Lutan. Taube og PrøysenDet er jo en uimotståelig fristelse å forsøke å finne relasjoner mellom Skandianavias to store visegiganter på 1900-tallet. Forskjellen er tilsynlatende stor: Taube betraktes gjerne som den store romantikeren og naturpoeten, men Alf Prøysen først og fremst ses på som humorist, barneviseforfatter—og ikke minst: En menneskekjenner av dimensjoner. Tidsmessig overlappet karrieren deres, men Taube startet ca. 30 år tidligere—han var aktiv i en mye lengre periode enn Alf Prøysen. Men til gjengjeld var Alf Prøysen langt mer produktiv, så totalt finnes det en god del flere Prøysen-viser enn Taube-viser. Litt urettferdig sammenligning er det nok, da Taube som regel skrev både tekst og melodi selv, mens Prøysen først og fremst var tekstforfatter.Begge har en imponerende grammofonkarriere bak seg—med nesten utelukkende eget materiale. Unntak finnes det likevel. Og nå kommer vi til det virkelig merksnodige her: Hvis vi går helt tilbake til 1921, året Taube startet sin grammofonkarriere, så spiller han inn en vise som heter ”Flickan med Paraplyet” av Lars Bondeson. Og hvis vi hopper fram til 1951, så går Alf Prøysen i platestudio. Han spiller inn landeplager som ”Sønnavindvalsen”, ”Den første løvetann” - og ”Pigen og Paraplyen”! Den siste er noe annerledes enn Taubes versjon. Det er klare endringer i melodien, og teksten er blitt en blanding av svensk og hedmarksdialekt. Men det er likevel ingen tvil om at det er samme vise.Det finnes en annen tilsvarende kobling her. Da må vi kikke litt på den gamle svenske folkevisen Och jungfrun gick åt killan. Hvis vi fortsatt holder oss til året 1951, så gir Alf Prøysen ut boken ”Viser i tusmørke”. En av visene der heter ”Gaukelåt”. Den låner melodi fra den nevnte folkevisen, og teksten kan sies å være en løs fabulering rundt temaet. Men der den svenske jenta snakker med en hasselgren, så er det gjøken—og etter hvert en mann som dukker opp fra intet—som får oppmerksomheten i Prøysens versjon. Men i 1954 er det Taubes tur. Han skriver visen ”Solig morgon” som i langt sterkere grad enn ”Gaukelåt” baserer seg på assosiasjoner til originalteksten. Til gjengjeld skriver Taube en ny melodi—ja, han skriver faktisk to. Først en vals, og 1960 kommer den melodien i 4/4 takt som er den de fleste kjenner best idag. Også i Taubes tekst dukker det opp en mannsperson – en sjømann, naturligvis! Både Prøysen og Taube sørger for at det hele ender lykkelig. Prøysen: ”...Så gikk det som det måtte gå med frieri og ja...”. Taube: ...Men han som sprang ur båten, han kysser henne än...”. To søte viser, selv om både Prøysen og Taube nok har skrevet større poesi enn dette.Forøvrig vil jeg bare legge til at jeg er en stor beundrer av begge disse poetene, så forskjellige de enn er. Jeg pleier å si at jeg bruker Prøysens materiale for å lære mer om meg selv og mine medmennesker, mens jeg bruker Taube for å flykte fra hverdagen og inn i en annen tilværelse. Vi mennesker har behov for begge deler, og da er det jo fint at vi har disse to visekunstnerne til å hjelpe oss med det!Taube og ”Muppet show”Nei, nå har det vel gått i ball for Arne. Taube og ”Muppet show”—hva behager? Det kan da ikke være noen relasjon der?Tja, si det. De som husker Muppet show, som gikk på norske TV-skjermer på 70– og 80-tallet, husker kanskje også en snodig kokk som fra tid til annen dukket opp og sang og bablet litt. Kokken ble titulert som ”svenskekokken”, og han startet hver opptreden med å ”synge” en trudelutt i valsetakt. Hvis vi så starter opp tidsmaskinen og reiser tilbake til 1924, så finner vi en plateinnspilling av Evert Taube med tittelen ”Flor de Brazil”. Dette er en vals—besynderlig nok veldig lik den som kokken i ”Muppet show” synger. Og som ikke det var nok: ”Flor de Brazil” har den alternative tittelen ”En afton på Strand Hotell”, og handler stort sett om et godt måltid mat, tilhørende drikke, og litt festligheter rundt det hele. Det er en vise som stort sett ingen synger, men det er kanskje et naturlig valg for en svensk kokk! Hvordan denne tøydukken har klart å spore opp ”Flor de Brazil”, går imidlertid over min forstand. Den mest sannsynlige forklaringen er nok at det finnes ett eller annet engelsk/amerikansk forbilde til ”Flor de Brazil” (”Muppet show” er amerikansk, men det ble innspilt i England), og at det er dette som har inspirert svenskekokken. Men hvem vet... |
