|
Evert Taube (1890-1976) Evert Taubes viser har gjennom årene funnet veien inn i utallige hjerter. Romantikk, spenning og naturopplevelser går hånd i hånd og males så konkret at man ikke kan la være å tro på det (selv om man innerst inne vet at det her og der er en aldri så liten poetisk finjustering av virkeligheten). Den dag i dag, snart 40 år etter hans død, er magien fortsatt til stede. Evert Taube finnes stadig på repertoaret til flere av Skandinavias mest respekterte artister.
Evert Taube vokste opp på øya Vinga utenfor Göteborg, der faren var fyrmester. Nærheten til sjøen preget oppveksten, og havet forble et sentralt tema for Taube gjennom hele livet. Men selve oppveksten og Vinga dukker svært sjelden opp i Taubes visekunst. I ”Telegrafisten Anton Hanssons vals” spiller faren hans fiolin på en privatfest hos telegrafisten. Og i Linnéa dukker Vinga såvidt opp, sannsynligvis i forbindelse med innseilingen til Göteborg. Stort mer er det vel ikke. Derimot er det god grunn til å tro at flere av visene til Taube har sin bakgrunn i historier han har hørt i løpet av oppvekstperioden. Taube har selv fortalt at melodien til Flickan i Havanna er en gammel religiøs melodi som han lærte som barn. Teksten gikk opprinnelig slik: ”Är du glad, av hjärtat nöjd, Sjung då, sjung då! Lik en fågel full av fröjd, Sjung av hjärtat, sjung!” Som kjent er tematikken betydelig endret i Everts versjon! Evert Taube var tidlig klar over at han ville bli kunstner, og han påbegynte kunststudier i Stockholm. Men det var problematisk å få det til å gå i hop økonomisk for den unge Evert, som tidlig viste manglende talent for å tilpasse utgifter til inntekter. Dermed grep faren inn, og det hele endte med at han ble nærmest tvunget til å gå til sjøs. Det barske miljøet ombord var en ny opplevelse for den småsnobbete kunstnerbohemen, og noen av Taubes mest usentimentale viser er hentet fra denne perioden. Et typisk eksempel er Eldarevalsen, som må antas å være en realistisk skildring av tilværelsen som fyrbøter, men som ender opp som en skottevits! Karrieren som sjømann ble verken spesielt lang eller spesielt ærerik. Taube beskriver bl.a. i sin selvbiografi ”Jag kommer av et brusand’ hav” hvordan situasjonen ombord på et tidspunkt ble så uholdbar at han rett og slett rømte i land i England og søkte tilflukt hos Mrs Carlson i North Shields. Et lite hint om denne episoden får vi i Mary Strand. Og i 1910 tar han et foreløpig farvel med sjølivet og går i land i Buenos Aires, livfullt skildret i Balladen om Ernst Georg Johansson från Uddevalla. I fem år blir han i Argentina og samler – bevisst eller ubevisst – inspirasjon til mange av sine mest kjente viser. Tilbake i Sverige gjør han unna verneplikten, og deretter gjør han et nytt forsøk på å slå gjennom som kunstner. Han skriver, maler og tegner. Og i 1918 holder han sin første offentlige konsert. Samme år kommer hans første novellesamling ”Inte precis om kvinnorna”. Selv om han utgir flere prosabøker de kommende årene, er det som visedikter og artist han får det største gjennomslaget hos publikum. Visesamlingen ”Sju sjömansvisor och Byssan Lull” kommer ut allerede i 1919, og i 1921 spiller han inn sin første grammofonplate ”Karl-Alfred (eller ”Karl-Alfred och Ellinor”, som den heter på trykk). Flickan i Havanna spilles også inn samme år. Utover 20-tallet kommer det nye visebøker. ”På kryss med Ellinor”, som også inneholder prosa-tekster, kommer ut i 1923. Boken er resultatet av en fritidsseilas langs kysten av Sør-Sverige. Den meste kjente visen fra denne boken er nok Linnéa. Selv om sjømannsmotivet også her er klart til stede, så er det hjemlige kjærlighetskvaler som har hovedfokus. Taube forlater nå sjømannspoesien for en periode. Han skriver isteden viser i Bellman-stil, hentet fra miljøet rundt restauranten Den Gyldene Freden i Gamla Stan. Men vi begynner også å ane konturene av den kjærlighets- og naturpoesien som vi dag betrakter som helt genuint Taubesk. Og i 1927 skriver han den Strauss-inspirerte sommervalsen Sommarnatt. I 1929, kommer det store gjennombruddet med Fritiof Anderssons Visbok. Klassikerene kommer her på rekke og rad: Karl-Alfred, Fritiof Anderssson och jag, Fritiof Anderssons paradmarsch, Stockholmsmelodi og flere andre. Spranget fra den lyriske og argentiskinspirerte (!) Stockholmsmelodi til de to andre urnordiske gladlåtene kan synes stort, men alle er utmerkede representanter for Taubes visekunst på denne tiden. To år senere skriver han den visen som mange regner som Sveriges andre nasjonalsang: Calle Schewens vals. Dette blir en virkelig landeplage. Valsen er innspilt et utall ganger med ulike artister, både innenfor og utenfor Sveriges grenser. Og sangen er virkelig et mesterstykke, der både ord og melodi formidler en nordisk midtsommerstemning (og der ”roslagens mö” i tredje vers ender opp som ”roslagens ros” i femte og siste vers der natten er gått over til dag!) Taube er nå rikskjendis. Han turnerer flittig, men han rekker også å gi ut nye visebøker. I Ultra Marin (1936) har Taube igjen et sterkt fokus på sjømannspoesien, og nå har han løftet denne til visekunst av ypperste klasse. Eldarevalsen, og ikke minst Balladen om Ernst Georg Johansson från Uddevalla, viser dette. Det kan riktignok diskuteres om den siste faktisk er en sjømannsvise, men stor fortellerkunst er det i hvert fall! Men så kommer krigen. Nå er det ikke lenger mulig å reise rundt i verden og søke inspirasjon til eventyrlige ballader. Taube skaper ett nytt poetisk univers, rundt familiens sommersted Sjösala, som ligger i skjærgården utenfor Stockholm. Herfra kommer det flere vakre viser på 40-tallet. Et eksempel er den skjøre og personlige Morgon efter regn. I perioder oppholder også Evert Taube seg på Ängön i Bohuslän, der han skaper et nytt figurgalleri, med virkelige personer som nesten konsekvent blir omtalt i visene med sine reelle navn. Felles for både Sjösala- og Bohuslän-visene er at Fritiof Andersson er pensjonert til fordel for den eldre og mer modne Rönnerdahl, som forblir en sentral figur i flere år fremover. Når freden kommer tar det ikke lang tid før Taube igjen er ute og farter for å samle stoff til nye bøker. Viseproduksjonen avtar etter hvert, til fordel for prosadiktning. Men fra tid til annen kommer det også nye visebøker. Tematikken kan være mangfoldig i disse etterkrigsbøkene. For eksempel er Mary Strand, som er hentet fra visesamlingen ”I dina drömmar”, skrevet som en sjømannsvals og viser til den tidligere nevnte episoden fra Evert Taubes sjømannskarriere, men denne typen viser går hånd i hånd med kjærlighetsdikt og natur- og miljøskildringer fra ulike steder på jordkloden. Og han kan også finne på å la Italia og Stockholm møtes når det er nødvendig, som i Vera i Vintappargränd. På 50-tallet er det ikke lenger noen tvil om Evert Taubes posisjon innen visekunsten. Han er blitt nasjonalskald, og sangene hans blir sunget i hele Norden. Men hvor populær han enn er, så glemmer han ikke at han er en del av en stolt trubadurtradisjon med røtter tilbake til tidlig middelalder, og han gjør på denne tiden en del svenske gjendiktninger av bl.a. provencalsk lyrikk fra 1100-tallet. En annen som fanger hans interesse er den franske trubaduren Francois Villon (1431- ca. 1464). Visen Vinterballad dramatiserer en virkelig episode i Villons liv. Villon sitter i fengsel, dømt til døden. Dommen blir imidlertid omgjort til landsforvisning, og visen skildrer en samtale i fengselet mellom Villon og presten som overbringer budskapet. Heller ikke den tilsynelatende evig unge Evert Taube kan unngå å merke alderen. Det kommer en erkjennelse av dette i 1953. Da entrer Rönnerdahl scenen for siste gang, i den melankolske valsen Dansen på Sunnanö. Ofte synges alle versene på denne valsen til samme melodi som første vers, men på denne CD'en har vi valgt å fremføre hele melodien, der den mollstemte södergöken (også kjent som dödergöken) galer for Rönnerdahl mens Eva Liljebäck har kastet sine øyne på en yngre kavaler... Taube lider etter hvert av en stadig mer nedsatt hørsel. Men dette stopper ham ikke fra å fortsette både med opptredener og diktning. Og fra tid til annen kommer det nye sanger også. Så länge skutan kan gå, med sin hyllest til livet og samtidig en påminnelse om dets forgjengelighet, er en evig klassiker. Hans siste vise, ”Änglamark”, skriver han så sent som i 1971 til Hasse & Tages film ”Äppelkriget”. Taube hadde da allerede i flere år markert seg sterkt i miljødebatten, som en iherdig forkjemper for bevaring av naturressursene. Gamle Taube, som startet karriereren med lystige sjømannsviser over femti år tidligere, er plutselig blitt moderne – og politisk korrekt, som vi ville ha sagt i dag! I 1975 opptrer Evert Taube for siste gang offentlig. Da er han sterkt svekket, både av alder og av et lårhalsbrudd. Og 31. januar 1976 legger han ned pennen - og lutten - for godt. Men Evert Taube spilles og synges fortsatt i hele Norden, og hans innflytelse på nyere svensk musikk er nok sterkere enn de fleste aner. Den historien får noen andre skrive.
I dypeste takknemlighet
Arne Kvalnes |
