|
Vinterballad Evert Taubes valgspråk var ”Claris majorum exemplis” (”etter forfedrenes høye eksempel”). Han hadde hele livet sett opp til sin forgjenger Carl Michael Bellman, og begynner etter hvert også å studere middelalderpoesi. I 1957 gir han ut boken ”Vallfart till Trubadurien och Toscana”, der han konsentrerer seg om trubadurene i Sør-Frankrike og Italia på 1100-tallet. Men han fatter også interesse for den franske rebellen og poeten François Villon. Om Villon kan man si at valgspråket ”etter forfedrenes høye eksempel” kan være en besnærende tanke hvis man forholder seg til hans verk, men på ingen som helst måte hvis man ser på hans livsførsel. Denne visen skildrer en samtale mellom Villon og presten i fengselet – en institusjon han etter hvert ble meget godt kjent med. Samtalen finner sted ”mellan jul och nyår anno 1463”. Villons skjebne etter at han slipper ut fra fengselet, dømt til ti års landsforvisning, er uviss. |
