|
Den første kontakten med visemiljøet Selv om jeg gjerne opptrådte med visesang når det passet seg slik, så er det ingen grunn til å legge skjul på at det hele var en litt ensom affære. Taube var noe jeg utelukkende kunne diskutere med eldre mennesker, og jeg kjente ingen andre på min egen alder som spilte og sang. Så selv om dette var i den såkalte ”visebølgens” tid, så merket jeg selv ikke så mye som en krusning på Mjøsa. Og da jeg etter hvert (høsten 1985) havnet i Oslo for å ta IT-utdannelse, så var bølgen allerede på retur, jeg visste i hvert fall ikke hvordan man skulle finne noe visemiljø. Men i 1995 skjedde det noe. Plutselig en dag så jeg en artikkel i Aftenposten om at Kari Svendsen, Lars Klevstrand og Jørn-Simen Øverli skulle starte en visescene i Josefine vertshus. Jeg troppet selvfølgelig opp på åpningskvelden. Det ble riktignok ingen opptreden da, men allerede neste visekveld stod jeg for første gang på scenen i en viseklubb og sang. Tilbakemeldingene fra publikum var meget oppmuntrende. Dette gav selvfølgelig mersmak, så jeg fortsatte å vanke på Josefine – jeg var en av stamgjestene på Åpen scene i en lang periode. På Josefine traff jeg også personer fra andre viseklubber, og det varte ikke lenge før jeg kom i kontakt med en mann som presenterte seg som Bjarne Reneflot fra - kan du tenke deg – Viseklubben Evert Taubes Venner! Dermed hadde jeg plutselig to miljøer der jeg kunne dyrke min viseinteresse. Det ble til at jeg hovedsakelig sang egne viser på Josefine, mens det ble Taube – og litt Prøysen – i Evert Taubes Venner. Denne viseklubben arrangerte på den tiden jevnlige konserter, så jeg fikk prøvd meg for et større publikum. Høydepunktet var nok forestillingen med Gösta Taube (Evert Taubes lillebror – 92 år gammel) på Sandvika teater 17. februar 1996. Viseklubben Evert Taubes Venner var arrangørklubb, og jeg var en av de medvirkende. |
