Til Sverige

Den plutselige statusen som ”wonderboy” i viseklubbmiljøet førte til en viss oppsvulming av selvbildet – som mange mente var urovekkende høyt allerede i utgangspunktet. Men av ærlige visevenner fikk jeg vite at det fantes en viseutdannelse i Sverige, nærmere best i Kungälv, nord for Göteborg, og at jeg nok kunne ha nytte av å gå der. Ja, tenkte jeg, det burde man nok gjøre en gang. Og når en hedmarking tenker på den måten, så betyr det normalt at ingenting kommer til å hende  - noensinne.

Men nå hadde det på denne tiden skjedd også en annen omveltning i livet mitt. Jeg hadde blitt samboer med Liv Kreken, som delte min musikkinteresse fullt og helt. Og hun hadde – og har fortsatt – en helt annen holdning til å gjennomføre planer. Så hun gav meg ikke bare grønt lys, hun presset på for at jeg skulle ta meg et studieår. Dermed var det ingen vei utenom. Jeg søkte om permisjon fra min stilling som IT-konsulent i det daværende WM-data, og høsten 1998 sjekket jeg inn på på Nordiska Folkhögskolan i Kungälv, viselinjen.

Det ble et utrolig år. Visesang dag ut og dag inn, kun avbrutt av en tur til det lokale Systembolaget nå og da. Viserepertoaret økte ytterligere, og jeg lærte masse om både stemmebruk, tolkning og generell sceneopptreden. Da året var omme, var jeg overbevist om at verden nå lå for mine føtter.

STARTSIDEN
OM PLATEPROSJEKTET
VISENE
EVERT TAUBE
ARNE KVALNES
KILDER TIL KUNNSKAP