|
Hvordan det hele begynte Bakgrunnen for dette CD-prosjektet ligger langt, langt tilbake i tiden. Så vidt jeg husker, begynte det allerede i 11-års alderen. Ved en eller annen anledning hadde jeg hørt Calle Schewens vals på TV, og jeg ble umiddelbart fascinert av stemningen som denne melodien formidlet. Teksten fikk jeg nok ikke med meg, men jeg forstod på et eller annet vis at det var sommer – muligens St. Hansfeiring – og at det hele foregikk utendørs i nærheten av sjøen. ”Sjøen” for meg den gangen var Mjøsa, så i mitt hode var denne valsen rett og slett en usedvanlig flott beskrivelse av midtsommerfeiring ved Mjøsa! Jeg fikk et sterkt behov for å høre denne vakre valsen igjen, så jeg spurte mine foreldre om vi hadde Calle Schewens vals på ”plate” (som det het den gangen) hjemme. Og det hadde vi faktisk. Vår platesamling bestod bl.a. av en stabel gamle, til dels sprukne 78-plater. Og en av disse, med en mørk grønn Columbia-etikett, var nettopp Calle Schewens vals. Nærmere bestemt 1936-inspillingen med Evert Taube selv - med Fritiof och Carmencita på den andre siden. (Hardcore Taube-fans—jeg vet dere nikker gjenkjennende!) Jeg skal innrømme at det tok en stund før jeg helt klarte å forsone meg med Taubes måte å synge på. Men når den terskelen var overvunnet, så var jeg hjelpeløst fortapt. Skandinavisk midtsommer på den ene siden, og en argentinsk eventyrverden på den andre. Jeg forstod bare bruddstykker av teksten – lydkvaliteten var suspekt, og mine svensk-kunnskaper heller dårlige. Men det fantes biblioteker.... Selv hadde jeg selv så vidt begynt å skrive dikt på den tiden. Jeg bodde midt i Prøysen-land, og det fantes diktere bakover i slekten, så det var ingen som syntes det var noe galt med dette – i hvert fall ikke blant den eldre generasjonen. Mine jevnaldrende så vel kanskje på det som noe eksentrisk - uten at jeg brydde meg nevneverdig. Og skal man være litt svulstig, så kan man kanskje si at jeg ”debuterte” offentlig allerede som 10-åring, da jeg sang Alf Prøysens ”Tordivelen og flugua” på en barneforestilling under Skibladnerfestivalen i Moelv. Tanken på å selv å skulle fremføre mine egne dikt til musikk hadde ikke slått meg ennå. Men møtet med Taube satte i gang en prosess. Jeg gjorde de første, famlende forsøk på å komponere melodier, og jeg fikk lyst til å lære meg å spille et instrument så jeg kunne akkompagnere meg selv. Vi hadde en gammel, delvis defekt, gitar i huset, men lyden fascinerte meg ikke noe særlig. Og siden Taubes orkesterarrangementer allerede hadde begynt å spøke i hodet mitt, så begynte jeg å lete etter noe annet. Jeg landet på mandolin. Sannsynligvis på grunn av en musikalsk misforståelse. Samtidig var jeg intenst opptatt av å finne ut mer om Taubes musikalske verden. Så jeg dro på biblioteket og lånte den ene viseboken etter den andre, og etter hvert fant jeg også bøker med utelukkende Taube. Tekstene lærte jeg fort, men dessverre var mine notekunnskaper meget begrenset - jeg hadde aldri gått i korps, så jeg hadde kun barneskolepensumet i musikk å støtte meg på. Løsningen var å kjøpe musikk. Jeg kom over en dobbelt-kassett (!) med Taube-innspillinger, og på samme tid lånte jeg en bok på biblioteket med mandolin-akkorder. Jeg tror jeg lærte å spille så godt som alle sangene på kassetten (28 sanger) utenat. Spesielt vakkert låt det nok ikke, men det var lett å lære akkorder på mandolin, og det tok ikke lang tid før jeg hadde hele akkordteorien inne. Det gikk likevel opp for meg etter hvert at mandolin som solo-instrument for vise-akkompagnement ikke var det helt store. (Jeg tror de fleste i min bekjentskapskrets hadde kommet til den konklusjonen forlengst, men hedmarkinger kan være taktfulle når det trengs). Så dermed begynte jeg så smått å eksperimentere med vår gamle, sprukne gitar. Nytt besøk på biblioteket, og de grunnleggende gitarakkordene var i boks. Riktignok visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle få til fingerspill, men moren min kunne vise meg det grunnleggende. Og da jeg tilfeldigvis fikk tilgang til en OK nylonstrenggitar + en Taube-visebok en uke i sommerferien, så ble det helt klart at det lå an til bytte av hovedinstrument. I 7. klasse fikk vi gitarundervisning, og vi lærte å synge (ikke spille – vi kom bare til de tre hovedakkordene) mange kjente viser. Jeg var da helt overbevist om at jeg måtte kjøpe en gitar, og etter en ukes blodslit i ”potetferien”, så ble det en tur til Ringsaker Musikk i Brumunddal. Glad og lykkelig kom jeg tilbake med en Aria til 540 kroner. På kjøpet fikk jeg en capo. Nå hadde jeg også fått større og større interesse for å skrive sanger selv, og det ble etter hvert et fast innslag i sosiale sammenhenger at jeg dukket opp med gitar og sang viser. Om det ble Taube eller egne viser kom an på publikum. Med årene tok jeg også opp igjen Prøysen, som jeg hadde glemt bort i den første, intense Taube-perioden. Dermed økte repertoaret ytterligere. Og da jeg begynte på videregående skole og fikk enkel tilgang til hovedbiblioteket i Brumunddal, fikk jeg snust opp enda flere Taube-viser. Jeg vil anta at mitt Taube-repertoar da jeg gikk ut av ungdomsskolen var på 70-80 viser, og da jeg var ferdig med videregående skole, så hadde det altså økt ytterligere. |
