|
Tilbake til virkeligheten Noe av det første jeg gjorde etter returen til gamlelandet var å poste et knippe brev med med demo-innspillinger av mine egne viser til diverse plateselskaper. Responsen var, som så mange andre håpefulle artister også har opplevd, nærmest ikke-eksisterende. Og den ene tilbakemeldingen jeg faktisk fikk, gikk i hovedsak ut på at dette var ganske dårlige greier. Og i selvinnsiktens navn må jeg bøye hodet og innrømme at det har vel vært laget bedre demo-CD’er i musikkhistorien. Men dette lille tilbakeslaget gjorde ikke at jeg mistet musikkinteressen – tvert imot. I løpet av året i Sverige hadde jeg kommet i kontakt med nok et visemiljø, Nye Skalder, en viseklubb for unge og uetablerte visekunstnere i Oslo. Jeg engasjerte meg også i styre og stell i Norsk Viseforum, og var med på visetreff rundt omkring i Norge og Sverige. Kontaktnettet økte, men en gradvis følelse av kunsterisk stagnasjon begynte også å melde seg. Men som ofte ellers, Liv sparket meg i gang igjen. Jeg begynte å ta sangtimer hos den meget habile operasangeren, dirigenten og sangpedagogen Rolf Nykmark. Liv hadde et lite håp om at dette skulle få meg til utvide mitt musikalske perspektiv og bli mindre Taube-fokusert, men den planen slo definitivt feil. Det varte ikke lenge før min Taube-entusiasme smittet av på Rolf, så vi endte etter hvert opp med å synge nesten utelukkende Taube i disse sangtimene. Jeg ser tilbake på disse musikalske høytidsstundene med stor glede. I 2001 giftet vi oss, og året etter flyttet vi til Son i Akershus. I 2003 ble vi foreldre. Alt dette gjorde selvfølgelig at kontakten med visemiljøet i Oslo ble klart mindre, og for min egen del var det musikalske ambisjonsnivået nå på et minimum, selv om jeg fortsatt deltok på visetreff og konserter nå og da. Men i 2006 blåste Liv nok en gang liv i den sloknede ilden. Jeg fikk et studioopphold i 40-års presang, og løpet av et par-tre dager spilte vi inn CD’en Altfor Norge, med utelukkende egne viser. Unversalinstrumentalisten Åsmund Reistad tok seg av alt det musikalske, jeg bare sang. Mine gitarkunnskaper var den gang som nå et stykke unna det nivået som er nødvendig for en studioinnspilling. CD’en fikk vennlig omtale i lokalpressen, men siden jeg manglet en distribusjonsavtale, så var det det nesten umulig for interesserte å få tak i CD’en, med mindre de kjente meg personlig – eller dukket opp når jeg holdt konsert – hvilket ikke skjedde altfor ofte. Men – jeg hadde i det minste spilt inn CD! |
